Lang trosbekjennelse

Introduksjon

Vi erkjenner at denne trosbekjennelsen ikke er ufeilbarlig, og bare er ment å peke på hva Guds Ord lærer. Læren er viktig,[1] og ettersom vi mennesker kan gjøre feil, er vi åpne for å revidere trosbekjennelsen dersom noe ved den ikke skulle stemme med Guds Ord, eller å utvide trosbekjennelsen hvis den skulle være betydelig mangelfull. Trosbekjennelsen er ikke ment å grundig forklare alle ting, men å erklære hva vi lærer. Grundigere forklaringer finnes i bøker, artikler og taler av menighetens eldste eller andre vi anbefaler.

Vi erkjenner at selv om læren er viktig, er ikke alle deler av læren like essensielt. Det er mulig å ha enhet med kristne som ikke nødvendigvis er enige med oss i alle ting, men jo større den teologiske avstanden er, jo mindre blir enheten, fordi enhet henger sammen med hva vi tror på.[2]

 

1. Guds Ord

1.1 Ufeilbarlig

Vi lærer at Bibelens 66 bøker er inspirert av Gud, og dermed i sine opprinnelige manuskripter ufeilbarlig.[3] Bibelen er Guds Ord samtidig som det er menneskers ord. For Gud brukte mennesker til å skrive ned Ordet, slik at deres personlighet også har påvirket Bibelens form.

1.2 Klart

Vi lærer at Bibelen er klar i sin betydning, men at vi mennesker derimot kan være uklare.[4] Selv om noe i Guds Ord kan være vanskelig å forstå,[5] så er ingen essensielle deler av Guds Ord umulig å forstå for den som i ydmykhet ved Den Hellige Ånds hjelp søker å forstå.[6]

1.3 Autoritativt

Vi lærer at ettersom Bibelen er både gudommelig inspirert, ufeilbarlig og klar, er den også vår autoritet. Å være ulydig mot Bibelen er dermed å være ulydig mot Gud.

Vi lærer samtidig at moseloven er avskaffet ved Jesu død og oppstandelse, og at den dermed ikke lenger har bindende autoritet over troende i dag.[7]

Vi lærer at Skriften alene er vår autoritet, og at verken tradisjoner eller andre åpenbaringer utenfor Bibelen er autoritative.[8]

1.4 Nødvendig

Vi lærer at Guds Ord formidlet til oss gjennom Bibelen er nødvendig fordi den i dag er vår eneste sikre kilde til åpenbaring av Guds vilje, og siden det er der vi har Jesu lære og åpenbaringen av evangeliet.[9]

1.5 Tilstrekkelig

Vi lærer at vi gjennom Guds Ord og Den Hellige Ånd har fått alt vi trenger for vårt liv.[10] Ordet gir oss svar på alt vi trenger å vite, men ikke nødvendigvis alt vi ønsker å vite. Derfor går vi til Guds Ord for å finne svar for vår lære og vårt liv. Gud kan gjennom sin allmenne nåde ha gitt visdom også utenfor Bibelen, men når vi lurer på hvordan vi skal leve og lære trenger vi ikke å gå andre steder enn til Guds Ord.

Derav er det naturlig at vi tar avstand fra Den katolske kirke, Jehovas Vitner, Mormonerne, ekstreme karismatikere og andre som tar avstand fra læren om Bibelens tilstrekkelighet. Vi tar også avstand fra all åpenbaring som etter apostlenes tid sies å være autoritativ for hele Guds menighet.

1.6 Hermeneutikk

Vi lærer at Bibelen skal tolkes etter den historisk-grammatiske metode. Dette innebærer at den rette tolkningen er den som finner forfatterens opprinnelige hensikt og budskap i det han skrev, og at vi ikke forsøker å skape vår egen mening med teksten.[11]

Vi lærer at Guds åpenbaring er progressiv.[12] Gud har gjennom historien gitt oss mer og mer lys og åpenbaringens progresjon har for denne tidsalder nådd sin fylde gjennom apostlenes lære som er overgitt oss en gang for alle.[13]

Vi lærer at Den Treenige Gud gav apostlene spesiell åpenbaring som vi kjenner til gjennom Det nye testamentet. Ut i fra apostlenes lære forstår vi dermed GT og frelseshistorien bedre.[14] GT må leses i lys av NT og NT må leses i lys av GT.

Vi lærer derfor at Skriften skal tolkes med Skriften, og at de skriftsteder som er vanskelig å forstå skal tolkes i lys av enklere vers og essensielle sannheter.[15]

 

2. Gud

2.1 Treenigheten

Vi lærer at det fra evighet av bare er én Gud.[16] Den Evige Gud består av tre personer – Gud Fader, Gud Sønn og Gud Den Hellige Ånd.[17] De er alle sammen Gud, og har de samme attributtene, men ulike roller.[18] Disse rollene motstrider aldri Guds enhet, da Gud er i fullstendig harmoni med seg selv.

Faderen

Vi lærer at Gud Fader har øverste autoritet i treenigheten.[19] Både Sønnen og Den Hellige Ånd utgår fra Faderen.[20] Faderen taler til verden gjennom Sønnens ord og gjerninger og Den Hellige Ånds påvirkning.[21] Faderen utvelger til frelse[22] og adopterer, elsker og velsigner de troende.[23]

Sønnen

Vi lærer at Jesus Kristus underordner seg Faderen.[24] Sønnen er både sann Gud og sant menneske. Han er fra evighet av, men kom til vår jord rundt år null som et menneske da han ble født av Jomfru Maria. Jesus levde et perfekt og syndfritt liv, døde og stod opp igjen.[25] Ved hans oppstandelse viste han for verden at han virkelig var og er Guds Sønn.[26]

Vi lærer at Sønnen skapte og opprettholder alt til sin ære.[27] Han gjenoppreiser og frelser de som tror på ham,[28] og en dag skal han dømme levende og døde, troende og ikke-troende.[29]

Vi lærer også at Jesus har åpenbart seg i GT igjennom forskjellige preinkarnerte skikkelser,[30] og i NT da han tok på seg kjød.[31]

Den Hellige Ånd

Vi lærer at Den Hellige Ånd (heretter DHÅ) ikke er en kraft, men en person.[32]

Vi lærer at DHÅ er Gud,[33] Sannhetens Ånd som veileder til Sannheten.[34] DHÅ overbeviser verden om synd, rettferdighet og dom.[35] DHÅ gjenføder til tro,[36] bor i de troende og blir i de troende for evig.[37] Ånden blir gitt til alle troende, og ikke bare noen spesielle.[38] Ånden er motoren i helliggjørelsen og produserer frukt i de kristne.[39] Dette gjør han ved å gå i forbønn for de kristne,[40] lære dem, minne dem om Jesu ord og forkynne om de kommende ting.[41] Når vi ikke går i tro og synder da sørges DHÅ over de troendes synd.[42]

Vi lærer at DHÅ utruster menigheten og gir nådegaver til de troende slik Han selv vil, til menighetens oppbyggelse.[43]

2.2 Guds attributter

          2.2.1 Attributter relatert til Guds vilje:

Vi lærer at Den Treenige Gud er den som skaper og opprettholder alle ting, og at selv vår åndepust kommer fra Gud.[44]

Vi lærer at Gud er allmektig, at han er den som gir og tar liv, og at ingenting skjer uten at han enten vil eller tillater det.[45] Gud er suveren over menneskers vilje og styrer de etter sin vilje samtidig som menneskene selv er fri til å gjøre det de vil.[46]

Vi lærer at Gud er fri til å styre menneskers vilje og følelser når han måtte ønske det.[47]

          2.2.2 Moralske attributter:

Vi lærer at Gud er hellig i sitt grunnvesen. Det vil si at Gud er perfekt, adskilt fra all synd, har et intenst hat for synd og er verdig all tilbedelse og ære. Alle Guds moralske egenskaper er hellige og perfekte.[48]

Vi lærer at Gud er rettferdig, og at dette har blitt uttrykt ved Jesu død på korset og vil komme til å vise seg i den kommende dommen.[49] Guds rettferdige vrede rammet Jesus for alle dem som tror på ham, men vil i fremtiden ramme alle de som ikke vil tro på Sønnen.

Vi lærer at Gud er kjærlighet, god, nådig og barmhjertig. Det viser seg både ved alt han gir alle mennesker daglig og ved at han gav sin Sønn til soning for sine fiender.[50]

Vi lærer at Gud er en nidkjær Gud som vil ha sitt folk for seg selv. Derfor er avgudsdyrkelse omtalt som hor, og ikke noe de troende kan ta lett på.[51]

          2.2.3 Mentale attributter:

Vi lærer at Gud er Sannheten, at Han dermed er troverdig i alt Han sier og lover; og at Han derfor ikke kan lyve.[52]

Vi lærer at Gud er allvitende, og at Gud dermed aldri blir overrasket.[53] Han vet ikke bare alt som har skjedd, som skal komme til å skje og det som kunne skjedd, men han kjenner også alle menneskers tanker og følelser.[54] Guds visdom gjør at Han bruker sin allvitenhet og sin makt på best mulig måte.[55]

           2.2.4 Ukommuniserbare attributter:[56]

Vi lærer at Gud er allstedsnærværende. Gud har skapt hele universet og har full kontroll overalt. Gud er tilstede overalt for å opprettholde, straffe, eller velsigne.[57] Dette er en stor trøst og styrke for alle troende alle steder.

Vi lærer at Gud er uforanderlig, og at de troende derfor kan hvile i den tryggheten og stabiliteten det gir. Gud forandrer seg ikke, hans løfter forandrer seg ikke, hans frelsesvei forandrer seg ikke, hans natur forandrer seg ikke; hans evige råd forandrer seg ikke.[58]

Vi lærer at Gud er uavhengig og selvtilstrekkelig og at han dermed ikke trenger noe eller noen.[59]

Vi lærer at Gud er evig. Han er uskapt og han har verken en begynnelse eller ende.[60]

          2.2.5 Oppsummerende attributter

Vi lærer at Gud alltid har alle disse attributtene og at de til sammen utgjør hans fullkommenhet og herlighet som er verdig vår lovprisning i evighet.[61]

 

3. Mennesket, dets fall og natur

3.1 Hensikt

Vi lærer at menneskets overordnede hensikt er å ære Gud ved å glede seg i Gud.[62]

3.2 Skapt i Guds bilde

Vi lærer at mennesket er skapt i Guds bilde og derfor har verdi.[63]

3.3 Ekteskap, skilsmisse og gjengifte

Vi lærer at Gud har skapt oss til mann og kvinne, og at ekteskapet er Guds gode gave til oss. Gud som har innstiftet ekteskapet har også definert ekteskapet til å bestå av én mann og én kvinne.[64]

Vi lærer at formålet med ekteskapet er fruktbarhet, glede, helliggjørelse og at ekteskapet skal gjenspeile åndelige sannheter, spesielt forholdet mellom Kristus og menigheten.[65] Mennene er kalt til å elske og lede sine hustruer mens kvinnene er kalt til å elske og underordne seg sine menn.[66]

Vi lærer at Gud hater skilsmisse, men at det likevel er tillatt i tilfeller der den ufrelste parten ønsker det eller der en part har vært utro.[67]

Vi lærer at i tilfelller med gyldig grunn for skillsmisse kan den uskyldige part gifte seg på ny, men vi vil også påpeke at det ikke alltid er det beste. Enker og enkemenn kan også gifte seg på ny.[68]

Vi lærer at homofili og alle andre samlivsformer enn ekteskapet mellom mann og kvinne er galt.

3.4 Barn og familie

Vi lærer at barn er Guds gode gave og velsignelse, og at Gud alene er den som både gir og tar liv.[69] Dermed har mennesker ikke rett til å ta liv, heller ikke å abortere menneskeliv som ennå ikke er født.[70]

Vi lærer at foreldre har hovedansvaret i barneoppdragelsen og at de er kalt til å lære barna om Gud i tråd med Guds ord, etter Guds eksempel (Hebr. 12:5ff og Åp. 3:19). Foreldre må lære barna lydighet, og barna er kalt til å være lydige.[71] Videre skal foreldre oppdra sine barn i kjærlighet og dermed rose dem for det gode og irettesette dem når de er ulydige.

3.5 Forvalteransvar

Vi lærer at mennesker er ansvarlige for hvordan vi forvalter alle ting (blant annet: tid, penger, ressurser, kroppen, åpenbaring) fordi alt vi har, er en gave fra Gud som Gud ber oss om å ta vare på.[75]

3.6 Syndefallet

Vi lærer at syndefallet skjedde da de historiske og reelle personene Adam og Eva hørte på Satan og gjorde opprør mot Guds bud.

Vi lærer at dette fikk brutale og katastrofale konsekvenser for menneskene. For det første døde menneskeslekten åndelig den dagen. For det andre ble menneskene adskilt fra Gud og dermed også adskilt fra å være i vår gode hensikt.[76] Derfor er vår tilstand og denne verden nå preget av utilfredshet, ondskap og forgjengelighet.[77]

3.7 Fri vilje

Vi lærer at mennesker har fri vilje til å gjøre det de vil ut fra sine menneskelige begrensninger. En av syndefallets konsekvenser er at mennesket elsker synden fremfor Gud, og ikke vil, og dermed ikke kan, velge Gud.[78]

3.8 Menneskets natur

Vi lærer at mennesket av naturen er åndelig dødt og ute av stand til å gjenopplive seg selv.[79]

Vi lærer at mennesket av naturen står i mot og hater Gud. “Av naturen” vil si at vi er født i denne syndige tilstanden.[80] Derfor trenger man ikke lære et barn å lyge, stjele, slå, og andre synder, for det kommer helt naturlig.

Vi lærer at vårt fiedeskap mot Gud viser seg i syndig lyst og syndige liv.[81] Dette fører igjen til vår rettmessige fordømmelse.[82] Siden vi er kronisk forelsket i vår synd er vi uten håp.[83]

4. Frelse

4.1 Utvelgelse og forutbestemmelse

Vi lærer at Gud fra før verdens grunnvoll ble lagt i nåde har utvalgt og forutbestemt de som tror til frelse.[84] Denne utvelgelse skjedde ikke på grunn av at Gud så at de kom til å tro, men den skjedde ubetinget av tro og gjerninger, bare etter Guds frie vilje og nåde.

Dette betyr ikke at mennesket ikke har ansvar. Bibelen fremholder både Guds suverenitet og menneskets ansvar. Mennesket kan forherde seg og gjøre sitt hjerte hardt, samtidig som det, ved Guds nåde, kan ydmyke seg og få nåde.[85]

4.2 Guds kall

Vi lærer at Guds spesielle kall til frelse er effektivt og livgivende, og skiller seg fra det generelle autentiske kallet, som går ut til alle mennesker om å omvende seg og tro.[86]

4.3 Jesu død

Vi lærer at Jesu død under Guds dom er vår forsoning fordi Han der betalte vår skyld da Han tok Guds straff for våre synder på seg. Jesu forsoning er tilstrekkelig for alle mennesker, men bare effektiv for dem som tar imot.[87] Jesu blod roper billedlig talt ut om frifinnelse.[88]

Vi lærer at vi også døde sammen med Jesus, for at vi ikke lenger skulle være slaver av synden.[89]

4.4 Tro og omvendelse

Vi lærer at vi blir rettferdiggjort ved tro alene, men at den troen som rettferdiggjør aldri er alene.[90] Vi blir frelst av nåde, uten gjerninger, men til gode gjerninger.[91]

Vi lærer at alle mennesker både blir befalt å tro og å omvende seg, og at dette er nødvendig for å bli frelst.[92] Tro og omvendelse er bare forskjellige sider av samme sak, og henger uløselig sammen.[93]

Vi lærer at å tro innebærer å stole på at Gud alene, ved Jesu død alene, er nok til å frelse fra den kommende dom.

Vi lærer at å omvende seg innebærer å fatte et annet sinn, slik at en vender seg bort fra synden og til Jesus som Herre og Frelser.[94]

Vi lærer at både troen og omvendelsen er en suveren gave fra Gud.[95]

Vi lærer at det er mulig å ha en død tro, at mange som kaller seg kristne aldri har omvendt seg og dermed fortsatt er fortapt.[96]

4.5 Bevarelse

Vi lærer at Gud vil bevare alle sine sanne barn, slik at de aldri i evighet går fortapt.[97] Dette betyr ikke at kristne kan leve i synd, da Guds utvalgte i større eller mindre grad vil leve hellig, fordi de er født av Gud.[98]

Vi lærer at menigheten skal advare de som bekjenner seg som frelst om frafall, da slike advarsler er med på å skille sanne troende fra falske bekjennere, samtidig som Gud bruker advarsler for å tukte sine barn; og for å vekke falske kristne til en sann tro.[99]

4.6 Frelsesvisshet

Vi lærer at det er meningen at alle sanne troende skal ha frelsesvisshet, og at mangel på frelsesvisshet vil stjele frimodighet og glede for kristne.[100] Frelsesvisshet kommer ved tro på Guds løfter.[101] Samtidig vil kristne få større frelsesvisshet når de lever etter Guds vilje og dermed vitner om at de virkelig er frelst.[102]

4.7 Helliggjørelse

Vi lærer at alle Guds barn allerede i sin stilling er hellige.[103] Denne stillingen må man ikke blande med vår vandring, som ikke alltid er like hellig.[104]

Vi lærer at helliggjørelse er Guds mål for sine barn.[105] Helliggjørelse innebærer at en blir mer lik Jesus[106] og at en i sin vandring i økende grad følger Guds vilje og gleder seg i Gud. En viktig oppgave for menigheten blir dermed å lære andre å holde Guds bud, ikke for å bli frelst eller holde seg frelst, men fordi en er frelst, og dermed er kalt til å leve et liv til Guds ære.[107]

Vi lærer at Gud er den som arbeider i oss til helliggjørelse, samtidig som vi er kalt til å arbeide på vår frelse, og å gjøre vårt kall og vår utvelgelse fast.[108]

Vi lærer at man blir helliggjort ved å vandre i tro og avhengighet av Gud, noe som blant annet viser seg i at man:

  • Grunner på Guds Ord.[109]
  • Aktivt øver seg i å leve etter Guds vilje, ved Guds nåde.[110]
  • Tar imot andres oppmuntring, formaning og tilrettevisning.[111]
  • Ber og er utholdende i bønn [112]

Alle gjenfødte vil i større eller mindre grad bære frukt, og en total mangel på helligjørelse vitner om at en ikke er frelst.[113]

4.8 Samvittighetsfrihet

Vi lærer at Jesus ved sin død kjøpte oss fri til å ha en god samvittighet.[114] Denne samvittigheten kan likevel bli plaget ved å være ulydig mot Guds Ord, og vi skal derfor legge vinn på å leve et liv som gir en god samvittighet.[115] Samtidig skal ingen menneskebud eller noe annet enn Guds Ord binde vår samvittighet.[116]

 

5. Menigheten

5.1 Definisjon

Vi lærer at menigheten både kan innebefatte den universale menighet,[117] altså alle gjenfødte i hele verden, og den lokale menigheten,[118] som består av alle gjenfødte som samles på et sted. Ettersom Bibelen nesten alltid taler om den lokale menighet når begrepet menighet er brukt, gjør også vi dette videre, med mindre annet er spesifisert.

5.2 Organisering

Vi lærer at det er viktig hvordan menigheten organiseres, og at det ikke er opp til oss, men opp til Guds Ord hvordan det skal gjøres.[119] Menigheten skal ledes av flere eldste som er kvalifiserte menn ut fra de krav som er satt til dem i Guds Ord.[120]

Vi lærer at menighetens ansvar i møte med de eldste er å være lydige, underordne seg og etterfølge dem, så lenge de eldste holder seg til Guds Ord.[121]

Vi lærer at all kristen tjeneste naturlig skal skje i regi og underordnet av den lokale menighet og dens eldsteråd. Menigheten skal også ha menighetstjenere som er kvalifisert ut fra Guds Ord og som skal være til praktisk nytte for hele menigheten.[122]

Vi lærer at man er forpliktet på deltakelse i den menigheten man velger å gå i, og at man ikke skal holde seg borte når menigheten samles.[123]

5.3 Forkynnelse

Vi lærer at menigheten er kalt til å forkynne Guds Ord og ikke menneskeord.[124] Det er menns oppgave å forkynne og lære i menigheten, mens kvinner er kalt til å lære barn og andre kvinner.[125] Forkynnelsens hensikt i møte med ufrelste er at de skal bli frelst,[126] mens forkynnelsens hensikt i møte med frelste er deres helliggjørelse, trøst, oppbyggelse og at man skal bli satt i stand til å tjene andre.[127]

5.4 Dåp

Vi lærer at dåpen er for alle troende, og at den ideelt skal skje i regi av en menighet.[128] Ettersom Bibelen aldri befaler eller eksemplifiserer dåp av babyer, skal bare de som bekjenner Jesus som Herre og frelser og som ikke lever i åpenbar synd, døpes.[129]

Vi lærer at dåpen skal foretas med full neddykkelse som en offentlig bekjennelse og demonstrasjon av frelsen. Dåpen vitner om at den troende er begravd og oppreist med Kristus, at hans synder er vasket bort, og at han har fått et nytt liv.[130] Dåpen gir verken frelse eller syndenes forlatelse, men velsignelse i den forstand at lydighet mot Guds Ord alltid gir velsignelse.[131]

5.5 Nattverd

Vi lærer at menigheten er kalt til å feire nattverd som et minnemåltid og forkynnelse av Jesu død, inntil han kommer igjen.[132] Nattverden er for de troende. Mennesker som tar nattverd uten å tro, eller med uoppgjort synd i sitt liv drikker og spiser seg selv til doms.[133] Nattverden frelser ingen og man kan ikke stole på at den vil få noen til himmelen for bare den som stoler på Jesus blir frelst. Det er heller ingen mystisk kraft i nattverden som automatisk gir syndenes forlatelse, da dette allerede er gitt de frelste ved rettferdiggjørelsen, og i deres helliggjørelse når de bekjenner sine synder.[134]

5.6 Nådegavene

Vi tror at Den Hellige Ånds nådegaver til utrustning, oppbygging og utvidelse av menigheten er for i dag. Det apostoliske embete er det ingen som har i dag, siden apostlenes lære er overlevert en gang for alle av de tolv og Paulus.

5.7 Enhet og adskillelse

Vi lærer at alle kristne er kalt til å etterstrebe enhet.[135] Samtidig kan ikke sanne kristne ha enhet med andre som lever i synd eller direkte lærer i mot Guds ord, og må dermed skille seg fra slike, dersom de ikke lar seg irettesette.[136] En skiller seg fra dem fordi de har skilt seg fra sannheten og fører andre til fortapelsen med sitt feilaktige vitnesbyrd.[137] Utover det er det viktig å følge Bibelens lære om adskillelse for den som lever i opprør mot Gud, for menighetens bevarelse og for de kristnes vitnesbyrd utad.

5.8 Israel

Vi lærer at menigheten er Guds Israel, de omskjærte på hjertet, og Abrahams sanne barn.[138] Menigheten har ikke erstattet Israel som Guds folk, men er ved troen innpodet på oliventreet.[139] Guds menighet har alltid bestått av de troende og man er ikke Guds folk i kraft av å være Abrahams barn i kjødet, men av å ha Abrahams tro. Gud har ikke to folk i verden, men vi er alle gjort til ett ved Jesu død på korset.[140]

Vi lærer at alle, også jøder, som fornekter at Jesus er Messias, er under forbannelse, da det ikke er frelse ved noe annet navn.[141] Samtidig på grunn av fedrene og Guds løfter til dem skal en gang hele det fysiske Israel bli frelst og bli en del av det sanne Israel. Dette vil skje ved at de vil få øynene opp for Jesus som Messias.[142]

Vi lærer at landeløftet gitt til Abraham får sin endelige oppfyllelse i den nye jord,[143] og blir oppfylt for alle Abrahams barn, altså de som har hans tro.[144]

 

6. Englene

6.1 Hellige engler

Vi lærer at englene er skapt av Gud og derfor skal de verken tilbes eller påkalles. De er nå satt høyere enn menneskene, og er til for å tjene og tilbe Gud.[145]

Vi lærer at de troende for englenes skyld må følge Guds instruksjoner.[146] Vi må ikke forakte en eneste av de troende for deres engler ser Guds åsyn.[147] Vi skal dømme engler;[148] englene kan se oss; er tilsynelatende til stedet blant oss når vi tilber; og de kan vandre blant oss.[149] Englene er sendt for å hjelpe de som skal arve frelse[150] og sloss mot Djevelen og hans engler.[151] Englene fullbyrder Guds ord.[152]

6.2 Falne engler

Vi lærer at det også finnes falne engler (demoner) som er ute etter å myrde, stjele og ødelegge. Satan er en fallen engel som står bak synden og opprøret i engleverden.[153]

Satan blinder de vantroendes sinn, og at han søker å ødelegge de kristne med alt fra forfølgelse til forførelse.[154] De falne englene kan også besette, plage og forføre mennesker.[155]

 

7. Endetiden

7.1 Tiden før enden

Vi lærer at endetiden vil være preget av sosial, økonomisk og naturmessig uro. Det vil også bli en spesielt hard tid for de kristne på grunn av økt forfølgelse og falsk kristendom.[156]

7.2 Jesu gjenkomst

Vi lærer at Jesus en dag kommer synlig og uventet igjen for å dømme levende og døde, og for å åpenbare sin makt og sitt rike.[157] Fra da av skal de troende alltid være med Herren, mens de ikke-troende vil bli forvist.[158]

7.3 Himmelen

Vi lærer at de troende kan se frem til en ny himmel og en ny jord som er bedre enn Eden og alt vi kan forestille oss.[159]

Vi lærer at de troende vil få samme belønning på den måten at alle som har del i frelsen kommer til himmelen.[160] Samtidig lærer vi at troende vil få ulik grad av belønning i himmelen alt etter om de har levd i lydighet mot Guds kall og hvordan de har forvaltet det de har fått.[161]

7.4 Helvete

Vi lærer at de som ikke tror vil lide en evig og bevisst straff i helvete på grunn av sine synder.[162]

Vi lærer at Guds fordømmelse av menneskene er rettferdig på grunn av vår synd og fordi vi har vår glede i urettferdighet.[163] Selv om man kanskje ikke skjønner det nå så vil alle en dag innse at Gud dømmer rettferdig.[164]

Vi lærer at alle ugudelige går fortapt, men samtidig lærer vi at det er forskjellig grad av straff. Man blir dømt etter sine gjerninger, men også etter hvor mye en har fått åpenbart.[165]

 

8. Misjonsbefalingen

8.1 Alles ansvar

Vi lærer at alle kristne er tjenere for Gud som alle har sin egen viktige rolle i oppfyllelsen av misjonsbefalingen, og at det ikke er valgritt å leve etter befalingen.[166]

8.2 Evangelisere, døpe og lære

Vi lærer at misjonsbefalingen handler om å forkynne evangeliet og døpe, men også om å lære de frelste om alt som Jesus har befalt.

8.3 Globalt

Vi lærer at Jesus befaler oss å evangelisere, døpe og lære alle folkeslag inntil denne tidsalders ende og at menighetene derfor ikke bare bør ha et lokalt men også et globalt perspektiv i tjenesten.[167]

[1] 1. Tim 4:13

[2] Ef 4:1-6

[3] Joh 17:17, 2. Tim 3:16, 2. Pet 1:19-21

[4] Luk 24:25, 2. Pet 1:19

[5] 2. Pet 3:16

[6] Joh 16:12-15, 1. Kor 2:7-16

[7] Matt 28:19-20, Gal 3:21-25, Ef 2:14-15, Hebr. 8:7-13; 9:9-10; 10:16

[8] Apg 2:42, Ef 2:20, Kol 2:8, Jud. v.3

[9] 5. Mos 29:29; 32:47, Matt. 4:4, Joh 6:67-68, 1.Pet. 1:23-2:2. Dette betyr ikke at en må eie en Bibelen for å bli frelst og helliggjort, men man må bli kjent med budskapet i Bibelen for at dette skal skje.

[10] Sal 1:1-3, 2. Tim 3:16-17, Jak 1:25, 2. Pet 1:3, 19, Jud 3

[11] 2. Pet 1:21

[12] Rom 16:25-26, Ef 3:1-10

[13] Apg 2:42, Jud 3

[14] Mark 4:11, Apg 2:16, 1. Kor 2:6-10, Kol 1:26

[15] 2. Pet 1:20. Med “essensielle sannheter” tenker vi eksempelvis på reformasjonens fem solaer som oppsummerer bibelsk lære: Kristus alene, troen alene, nåden alene, Skriften alene, Guds ære alene.

[16] 5. Mos 6:4

[17] 5. Mos 6:4, Jes 45:5-7, 1. Kor 8:4

[18] Joh 1:1, 20:28

[19] Joh 3:16, 1. Kor 11:3, Heb 1:2

[20] Joh 15:26; 16:28

[21] Kol 1:17, Heb. 1:2, Apg 7:51

[22] Ef 1:4

[23] Ef 1:3-5

[24] Joh 5:19; 6:37f; 8:28f; 15:9f; 1. Kor. 11:3

[25] 1. Pet 1:19,

[26] Joh 1:1, 14; 20:28, Apg 17:31, Rom 1:4; 9:5, Kol 1:15-20; 2:9 1. Tim 2:5, 1. Peter 1:18-19; 2:21-24

[27] Joh. 1:3, Kol. 1:16

[28] Kol. 1:20

[29] Matt 25:31-46, Joh. 5:22; Apg. 17:31, Rom. 2:16, 1. Kor 3:10-15, 2. Kor 5:10

[30] Joh. 12:37-41, 1. Kor. 10:4;

[31] Joh. 1:1, 14.

[32] Joh. 14:16, 26; 15:26; 16:7-15, Ef 4:30

[33] Apg. 5:3-4, 2. Kor. 3:17

[34] Joh. 14:17; 16:13

[35] Joh. 16:8

[36] Joh. 3:2-8

[37] Joh. 14:17; Rom. 8:9

[38] Rom 8:9-11, 1. Kor 12:13, Gal 3:14, Ef 1:13-14

[39] Rom. 5:5; 8:11-15, Gal. 5:16-25

[40] Rom. 8:26

[41] Joh. 14:26; 16:13

[42] Ef. 4:30

[43] 1. Kor. 12:11, Ef. 4:12

[44] 1. Mos 1:31, Apg 17:25, Ef 3:9

[45] Job 12:20; 42:2, Salme 115:3; 135:6, Ord 16:1, 4, 9; 21:1, Klag 3:37, Matt 10:29-30

[46] 1. Mos 20:18; 50:20, Job 12:23, Ord 19:21, Jes 53:10, Dan 4:35, Apg 2:23; 4:27-28. Se også fotnoter under 3.7 “Fri vilje”.

[47] 1. Sam 10:26, 1. Krøn 29:18, Esra 7:27, Job 12:24-25, Esek 36:26-27, Sef 1:17, Apg 16:14, 2. Kor 4:6

[48] 3. Mos. 20:26, 1. Sam. 2:2, Sal. 22:3, Jes. 6:3; 40:25; 43:15, Åp. 4:8

[49] Rom 1:16-17; 3:21-26

[50] Matt 5:43-48, Joh 3:16, 1. Joh 3:1, 16; 4:16

[51] 2. Mos. 20:5; 34:14, 5. Mos. 4:24, Nah. 1:2, Sak. 1:14, Jak. 4:5

[52] 5. Mos. 32:4, Joh. 14:6, Tit. 1:2, Heb 6:18

[53] Job 37:16, Sal 147:5, Apg 15:17-18, Rom 11:33, Heb 4:13

[54] Esek 11:5, Matt. 11:23; 1. Joh 3:20, Rom 2:16

[55] Job. 9:4; 12:13, Sal. 104:24; 139:1-6

[56] Med ukommuniserbare attributter menes egenskaper Gud ikke deler med oss.

[57] 1. Kong. 8:27, Salme 16:11; 139:7-10, Jer. 23:23-24, Amos 9:1-4, Apg. 17:28, Kol. 1:17.

[58] Sal. 102:25-27, Hebr. 13:8, Jak. 1:17;

[59] 2. Mos 3:14, Joh 1:3-4; 5:26, Apg 17:25, Kol 1:15-17

[60] Sal 90:2, 102:13

[61] Sal. 18:31; 24:7-10; 27:4, Jes. 42:8; 48:11, Matt. 5:48, Luk. 2:9, Rom. 11:36, 1. Tim. 1:11

[62] 1. Mos 1:27, Jes 42:8; 43:7, Rom 11:36, 1. Kor 10:31, Fil 4:4

[63] 1. Mos. 1:26; 5:1; 9:6, Fork. 7:29, 1. Kor. 11:7, Jak. 3:9.

[64] 1. Mos 1:27: 2:24, Matt 19:4-6

[65] Ord 5:15-19, Ef 5:22-33

[66] 1. Mos. 1:28, Ef 5:22-33, Kol 3:18-19 Tit 2:3-5, 1. Peter 3:1-7

[67] Mal 2:16, Matt 5:31-32, Mark 10:2-9, 1. Kor 7:10-15

[68] Matt. 19:9, Rom. 7:1-3; 1. Kor. 7:12-16, 27-28a

[69] 1. Mos 9:7, 20:18, Salme 127:3-5

[70] Sal 139:13-16, Matt 5:21-22, Rom 13:9, 1. Joh 3:15

[71] 5. Mos. 6:7, Ef. 6:1-4

[73] Ordspr. 13:24; 23:13-14; 29:15, Ef. 6:4, Hebr. 12:7

[74] Ord 8:33; 10:17; 12:1; 15:32; 23:13-14; 29:15

[75] 1. Mos. 1:28; 2:15, Sal. 115:16, Luk 16:9-13, Joh. 3:27, Rom. 1:5; 12:6, 1. Kor. 3:10; 4:7, Jak. 1:17f

[76] Se mer under punkt 4.

[77] 1. Joh. 5:18

[78] Jer 13:23, Joh 6:44, 64-65, Rom 3:11, 18

[79] Matt. 8:22, Luk. 15:24, 32, Joh. 5:21, Ef. 2:1-3; 4:18, 1. Tim. 5:6, 1. Joh. 3:14.

[80] Job. 14:4, Sal. 58:4

[81] Rom. 8:6-8

[82] Åp. 16:5

[83] Ef. 2:12; 1. Tess. 4:13

[84] Apg. 13:48, Rom. 8:28-30; 9:11-13; 11:7, Ef. 1:4-6, 11-12, 1. Tess. 1:4-5, 2. Tess. 2:13, 2. Tim. 1:9, Åp. 13:8; 17:8.

[85] Apg. 2:38; 17:30; Hebr. 3:15; Jak. 4:6.

[86] Matt. 22:14; Joh. 6:37-40, 44, 60-65; 8:47; 10:3; 17:6; Apg. 16:14; 17:30; Rom. 1:7; 8:30; 1. Kor. 1:9; 1. Tess. 2:12; 2. Tess. 2:14; 1. Pet. 2:9; 5:10; 2. Pet. 1:3;

[87] Heb 9:26, 28; 10:14

[88] Joh. 11:50-52; 17:6,9,19, Hebr. 12:24

[89] Rom. 6:1-8

[90] Gal 3:10-11; 5:6, Ef. 2:10, Jak 2:14-26

[91] Ef 2:8-10

[92] Luk 13:3, 5; 24:47, Apg 2:38; 3:19; 16:31; 17:30; 18:11

[93] Apg 26:17-18, Heb 6:1

[94] Apg 3:19; 26:17-18, 20, Rom 10:9

[95] 1. Kor 4:7, Fil 1:29, 2. Tim 2:25-26,

[96] Matt. 7:21-23; 15:4-9, Luk. 6:47f, Fil. 3:18f, Jak. 2:17, 26.

[97] Jes 43:1-3; 54:10, Jer 32:40, Matt 18:12-14, Joh 3:16, 36; 5:24; 6:35-40, 47; 10:27-29; 17:11-12, 15, Rom 5:8-10; 8:28-39, 1. Kor 1:7-9; 10:13, 2. Kor 4:14, 17, Ef 1:5, 13-14; 4:30, Fil 1:6, Kol 3:3-4, 1. Tess 5:23-24, 2. Tim 4:18, Heb 9:12, 15; 10:14, 1. Pet 1:3-5, 1. Joh 2:19, 25; 5:4, 11-13, 20, Jud 1, 24-25

[98] Matt 7:21-23, Heb 12:14, Jak 2:14-26 1. Joh 2:3-6; 3:6-10

[99] Heb 3:12; 12:5-12

[100] Ef 3:12, Heb 10:22, 1. Joh 5:12

[101] Ef 3:12

[102] 1. Joh 2:3-11, 15; 3:4-10

[103] Apg 20:32, 1. Kor 1:2, 30; 6:11, 2. Tess 2:13, Heb 3:1; 10:10, 14; 13:12, 1. Pet 1:2

[104] 1. Kor 3:1-3, Heb 5:11-6:1

[105] Matt 28:20, 1. Kor 7:19 1. Tess 2:11-12; 4:3, 7, 2. Tim 3:16-17, Jak 1:4

[106] Rom 8:29

[107] Matt 28:18-20, 1. Kor 7:19; 10:31, Ef 2:8-10

[108] 1. Kor. 1:30-31; 15:10, Fil. 1:6; 2:12-13, 1. Tess. 5:23, Hebr. 12:2

[109] Salme 1:1-3, Joh 17:17, 19, Apg 20:32, Ef 5:26, Kol 3:16

[110] Rom 8:13, Fil 2:12-13, 1. Tess 4:3-4, 1. Tim 4:7b, 2. Tim 2:21

[111] 2. Tim 3:16-4:2

[112] 2. Tess 1:11

[113] Heb 12:14

[114] Heb 9:14

[115] Apg 23:1; 24:16, 1. Tim 1:5

[116] Matt 28:19-20, Luk 11:46, Apg 15:10, 1. Tim 4:1-7

[117] Apg 2:47

[118] 1. Kor 1:2, Ef 1:1

[119] 1. Tim 3:14-15, Tit 1:5

[120] 1. Tim 3:1-7, Tit 1:5-9

[121] Heb 13:7, 17, Apg 5:29

[122] 1. Tim 3:8-12

[123] Hebr. 10:25. Hvis man mangler ressurser i sin lokale menighet så må man jobbe mot å få dette på plass slik som Paulus befaler Titus (1:5). Dette kan man jobbe mot med bønn, faste, evangelisering og sentralisering (for eksempel at bygder slår sammen det kristne arbeidet).

[124] 2. Tim 4:2, 1. Pet 4:11

[125] 1. Kor 14:33-38, 1. Tim 2:11-14, Tit 2:4-5

[126] Apg 16:31, Rom 10:14-15

[127] Ef 4:11-12, Kol 1:28-29, 1. Tess 2:11-12; 3:10; 4:1, 10, 2. Tim 3:16-17, 2. Joh 4, 3. Joh 3-4

[128] Matt 28:19-20, Apg 2:38, 41; 8:36-37

[129] Mark. 3:7-8; 16:16; Apg. 2:41; 8:36-37; 18:8.

[130] Joh. 3:23, Apg. 8:38, Rom 6:3-4

[131] Sal 1:1-3, 1. Pet 3:10-11

[132] 1. Kor 11:23-34

[133] 1. Kor. 11:27-34

[134] Rom. 8:1, 1. Joh. 1:9

[135] Joh 17:20-21, Ef 4:1-6

[136] Matt 18:15-17, Rom 16:17, 1. Kor 5, 2. Kor 6:14-7:1, 2. Tess. 3:6, 14-15, 2. Tim. 3:5, Tit. 3:10, 2. Joh. 1:10

[137] 2. Krøn. 19:2; 20:35-37, Ordspr. 25:26, 2. Pet. 2:1

[138] 1. Mos. 12:1-3, 5. Mos. 10:16, Sal. 73:1, Jes. 44:5, Jer. 4:4, Matt. 3:7-9; 5:1-9, Luk. 13:16; 19:9, Joh. 8:37-47, Rom. 2:25-29; 4:9-12; 9:6-13, 24-26; 11:7, Gal. 3:7-14, 15-18, 26-29, Kol. 2:11

[139] Rom 11:17-25

[140] Rom. 11:13-18, Gal 3:28, Ef 2:14-15, Fil. 3:3

[141] Apg. 4:12, Rom. 9:31-33, Gal. 3:10

[142] Rom. 11:23-32

[143] Rom 4:13, Heb 11:8-16

[144] Gal 3:7, 16, 29

[145] Luk 2:9-14, Heb 1:6-7, 14; 2:6-7, Åp 5:11-14

[146] 1. Kor. 11:10; 1. Tim. 5:21

[147] Matt. 18:10

[148] 1. Kor. 6:3

[149] Sal. 138:1, 1. Kor. 4:9, 1. Tim. 3:16, Hebr. 13:1

[150] Sal. 34:8; 91:11, Dan. 3:28; 6:22, Matt. 2:13, Hebr. 1:14

[151] Dan. 10:13, 19, Jud. 1:9, Åp. 12:7

[152] Sal. 103:20-21, Matt. 13:41,49, Åp. 8:2-3, 7, 8, 10

[153] Joh 8:44; 10:10, 2. Peter 2:4, Åp. 12:4, 9

[154] 2. Kor. 4:4; 11:14, 1. Pet. 5:8, Åp. 12:17

[155] 2. Krøn. 18:21, Job 1:6-12; 2:1-7, Mark. 5:2-13, Apg. 16:16

[156] Matt. 24, Mark. 13, Luk 21, 2. Tess. 2, 2. Tim. 3, Åp. 12:13-13:18.

[157] Matt. 13:49-50; 25:31-46, 2. Tess 1:10; 2:8, Hebr. 2:8; 2. Pet. 3:10, Åp. 1:7

[158] Matt. 7:23; 25:41, 1. Tess. 4:17f

[159] 2. Pet. 3:13, Åp. 21:1-4

[160] Matt. 20:1-16

[161] Matt 16:27; 19:29; 25:21-23, Luk 6:22-23, 35; 14:14, Rom 2:6, 10, 1. Kor 3:10-15; 4:5, 2. Kor 5:9-10, Ef 6:8, Åp 11:18

[162] Jes. 66:24, Dan. 12:2, Matt. 25:46, Mark. 9:42-48, Luk. 12:4-5, 2. Tess. 2:9, Åp. 14:9-11; 20:10; 21:8

[163] 2. Tess. 2:12, Åp. 9:20-21.

[164] 2. Mos. 9:27, 2. Krøn. 12:1-6, Sal. 7:12, 96:13

[165] Dom. 1:7, Matt. 11:23-24, Luk. 12:47f, Gal. 6:7

[166] Matt. 28:18-20, Ef. 6:6, 1. Pet. 2:9, Åp. 22:3

[167] Matt. 24:14; 28:19, Mark 16:15

Share Button