Den apostoliske trosbekjennelse

Den apostoliske trosbekjennelse har vært en del av den kristne kirke siden det tredje-fjerde århundret og oldkirkens dager. Vi ønsker å gi vår tilslutning til den. Etter bekjennelsen kan du lese en kommentar til et punkt i bekjennelsen.

 

Den apostoliske trosbekjennelse

1.   Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,

himmelens og jordens skaper.

2.   Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre,

3.   som ble unnfanget ved Den hellige ånd,

født av jomfru Maria,

4.   pint under Pontius Pilatus,

korsfestet, død og begravet,

fòr ned til dødsriket,

5.   stod opp fra de døde tredje dag,

6.   fòr opp til himmelen,

sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd,

7.   skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

8.   Jeg tror på Den hellige ånd,

9.   en hellig, allmenn kirke,

de helliges samfunn,

10. syndenes forlatelse,

11. legemets oppstandelse

12. og det evige liv.

Amen.

 

En kommentar til hva «fòr ned til dødsriket» betyr:

Frasen «fòr ned til dødsriket» har vært den mest omdiskuterte delen av denne bekjennelsen. Noen velger å utelate den av tre grunner:

– fordi den ikke var med i de tidligste versjonene, men først ble funnet i en av to versjoner som Tyrannius Rufinus skrev rundt år 390. Så forsvinner frasen igjen og blir borte til ca. 650 e.Kr.

– fordi den kan medføre læremessige vanskeligheter.

– fordi frasen ikke er å finne i Bibelen.

 

Historisk har «fòr ned til dødsriket» hovedsaklig blitt tolket på tre forskjellige måter:

Tolkning 1: Noen, blant annet John Calvin, mener det er en referanse til Jesu lidelser på korset.

Tolkning 2: Andre mener som Tyrannius Rufinus selv mente: «fòr ned til dødsriket» betydde at Kristus ble lagt i graven.

Tolkning 3: Andre igjen tar «fòr ned til dødsriket» mer bokstavelig og mener det betyr at Kristus dro til dødsriket etter sin død. Der forkynte han for alle de døde. (Av disse mener noen at han hentet de troende fra den gamle pakt og forkynte sin seier ovenfor de vantro; andre mener at han i tillegg til å hente sine forkynte evangeliet for de som aldri hadde hørt.)

Bibelsk sett er de to første tolkningene helt korrekt. Den tredje har mer som taler mot enn for i Skriften og bør derfor ikke holdes på. Men hva bekjennelsen prøver å få frem kan diskuteres.

Tolkning 1: John Calvins tolkning kan med første øyekast se fjernest ut, men hvis man leser hans argumentasjon så ser det litt bedre ut (se utdrag fra hans kommentar nedenfor).

Tolkning 2: Hvis Rufinus har rett, blir frasen bare en gjentakelse av det som står rett før: «… død og begravet, og fòr ned til graven». Det virker unødvendig og taler mot at dette skulle være riktig tolkning. Hvis ikke intensjonen var å få frem kontrasten i «fòr ned … fòr opp», og slik få bedre ordlyd og poetisk flyt i teksten.

Tolkning 3: Samtidig hvis den tredje tolkningen er rett så mangler den bibelsk støtte og står dermed svakest bibelsk sett.

 

Uavhengig av nevnte tolkninger, så lenge man ikke ender opp:

– i trosbevegelsens vranglære om at Jesus led i fortapelsen under Djevelen i tre dager

– med å si at det finnes en sjanse nummer to for de fortapte

så har en ikke begått noen grov feil.

 

Utdrag av John Calvins kommentar til Den apostoliske trosbekjennelse

I sitt teologiske verk «Institutes» skriver John Calvin blant annet følgende om nevnte utsagn:

«But we ought not to omit his descent into hell, a matter of no small moment in bringing about redemption. Now it appears from the ancient writers that this phrase which we read in the Creed was once not so much used in the churches. Nevertheless, in setting forth a summary of doctrine a place must be given to it, as it contains the useful and not-to-be-despised mystery of a most important matter, at least some of the old writers do not leave it out. From this we may conjecture that it was inserted after a time, and did not become customary in the churches at once, but gradually. This much is certain: that it reflected the common belief of all the godly; for there is no one of the fathers who does not mention in his writings Christ’s descent into hell, though their interpretations vary. But it matters little by whom or at what time this clause was inserted. Rather, the noteworthy point about the Creed is this: we have in it a summary of our faith, full and complete in all details; and containing nothing in it except what has been derived from the pure Word of God. If any persons have scruples about admitting this article into the Creed, it will soon be made plain how important it is to the sum of our redemption: if it is left out, much of the benefit of Christ’s death will be lost. …

But we must seek a surer explanation, apart from the Creed, of Christ’s descent into hell. The explanation given to us in God’s Word is not only holy and pious, but also full of wonderful consolation. If Christ had died only a bodily death, it would have been ineffectual. No — it was expedient at the same time for him to undergo the severity of God’s vengeance, to appease his wrath and satisfy his just judgment. For this reason, he must also grapple hand to hand with the armies of hell and the dread of everlasting death. A little while ago we referred to the prophet’s statement that «the chastisement of our peace was laid upon him,» «he was wounded for our transgressions» by the Father, «he was bruised for our infirmities» [Isaiah 53:5 p.]. By these words he means that Christ was put in place of evildoers as surety and pledge — submitting himself even as the accused — to bear and suffer all the punishments that they ought to have sustained. All — with this one exception: «He could not be held by the pangs of death» [Acts 2:24 p.]. No wonder, then, if he is said to have descended into hell, for he suffered the death that, God in his wrath had inflicted upon the wicked! Those who — on the ground that it is absurd to put after his burial what preceded it — say that the order is reversed in this way are making a very trifling and ridiculous objection. The point is that the Creed sets forth what Christ suffered in the sight of men, and then appositely speaks of that invisible and incomprehensible judgment which he underwent in the sight of God in order that we might know not only that Christ’s body was given as the price of our redemption, but that he paid a greater and more excellent price in suffering in his soul the terrible torments of a condemned and forsaken man.»

For mer av John Calvins begrunnelse kan du lese her.